Debatten i kjølvannet av Panama Papers har satt i gang diskusjoner rundt bankenes operasjoner i land slik som Luxembourg. Luxembourg har også slått seg opp stort på å tiltrekke seg forvaltningsindustrien. Derfor har landet med kun en halv million innbyggere nesten 10 000 fond i Morningstars database. Landet har et brutto nasjonalprodukt per innbygger som var nummer to i verden i 2011, og landet har et godt forhold til finansindustrien. Noe av årsaken til dette er at ved etablering av et fond i Luxembourg så trengs det også innkjøp av mange lokale tjenester som juridisk ekspertise, revisjon også videre.
I følge Wikipedia har det luxembourgske finanstilsynet 406 ansatte (per desember 2011), mens det norske finanstilsynet har 276. Finanstilsynene skal holde oversyn med alle finansaktiviteter i et land (bank, forsikring, fond osv). I Norge dekker Finanstilsynet ca. 400 fond, altså det er grovt regnet 25 ganger så mange fond i Luxembourg, med 30 ganger så mye forvaltningskapital som i Norge.
Luxembourg har kommet inn i en sterk posisjon på fondsmarkedet. Investorene kjenner strukturene, og forvaltningsselskapene har etablert strukturer der, noe som gjør det enkelt å utvide tilbudet. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er det gunstigste tilholdsstedet for investorer i fondsverdenen. Hvis man utelukkende ser på kostnader, så tenderer luxembourgske fond til å ha høyere kostnader enn andre markeder. For eksempel har norske aksjefond gjennomsnittlig løpende kostnader på 1,17 % (eksklusiv institusjonsfond), mens Luxembourg-fond har et snitt på 1,8 % (tilgjengelig for salg i Norge). Inkluderer man alle fond, så er fortsatt Luxembourg-fondene dyrere i snitt, både for rentefond, kombinasjonsfond, aksjefond og andre typer fond. Sett med norske øyne trenger med andre ord ikke Luxembourg-fond være spesielt attraktivt. Så det må være noe annet som driver investorer og forvaltere til Luxembourg. Muligens er det forvalterne som foretrekker Luxembourg og Irland fremfor andre tilholdssteder. Eksempler på dette kan være tilsyn, rask implementering av gunstige regler, hvor enkelt det er å opprette, endre og avvikle fond også videre.
Nå er det ikke Luxembourgs fondsindustri direkte som er kilde til Panama Papers, men en noen (under-) selskapers trang til å hjelpe investorer med å sette opp selskaper i små og varme øyer uten innsyn, og vi har de siste dagene lest om hvordan Nordea og DNB sine kontorer i Luxembourg bidro til å sette opp disse strukturene.
Din plikt
Faren i dag er også stor for at man blir litt blasert av at mesteparten i selvangivelsen blir oppført automatisk via påkrevd meldeplikt til Skatteetaten. Dermed må man, hvis man invester i fond som opprinner fra utlandet gjennom utenlandsk distributør (enten forvalter direkte eller på annet vis), sjekke at fondene står oppført i selvangivelsen. Hvis ikke de står der, er det din plikt å føre dem opp basert på den informasjonen du har mottatt ved årsslutt.
Det er lite som tyder på at Luxembourg lar seg vippe ned fra tronen som Europas «fondssenter» med det første, og det kan være at du allerede har investert i for eksempel luxembourgske eller irske fond gjennom din rådgiver uten at du har tenkt over det. I så fall er du investert sammen med mange andre i Europa. Det er ikke noe galt i det, så lenge eierskapet er fremme i lyset. Mest sannsynlig har dette allerede blitt rapportert direkte til våre myndigheter. Men man må alltid sjekke at selvangivelsen stemmer, og det er det ikke alle som gjør.
Forvaltningskapital og annen fondsstatistikk er hentet fra Morningstar Directs Asset Flows-modul.
