Når man sitter i et hyggelig lag og treffer nye og gamle bekjente, kommer som regel spørsmålet; ”Hva gjør driver du med om dagen da?” Etterfulgt av ”å ja” og tett etterfulgt av oppfølgingsspørsmål som kan være vanskelig å svare på, for eksempel: ”Hvordan er egentlig disse pengeflytterne?”, ”Er det mange rike i Norge?” og sist ut var egentlig et godt plassert spørsmål som jeg nok ikke svarte helt overbevisende på: ”Hvor blir pengene av?”.
Hvor begynner man?
Hvor skal man egentlig starte når man skal besvare på et slikt spørsmål, skal en begynne med Adam Smith og den usynlige hånden? Eller skal en begynne med instrumentene som knelte Lehman Brothers? Noen ganger hadde det nok vært enklere å velge en realfagsretning, da kunne man sagt ”energi kan hverken oppstå eller forsvinne, bare ta andre former”. For penger kan både oppstå, forsvinne og de kan bli mindre verdt. Sentralbankene kan trykke penger. Det koster vel omtrent 50 øre å lage en 50 lapp, og marginalt mer å lage en 1000-lapp. I tillegg kan man sette fyr på en haug med tusenlapper, det er ikke særlig smart, men det går an, da vil pengene forsvinne. Hva da når vi ser røde tall på skjermen? Er det noen som graver et dypt hull og slenger både digitale og analoge penger nedi? Kan vi i så fall grave dem opp igjen?
Mikronivå
Obligasjoner
Hva skjer egentlig når greske statsobligasjoner faller i verdi? Når investorer blir nervøse selges en del av utestående investorer. De mest pessimistiske selger først og de mest optimistiske plukker dem opp. Tilbud og etterspørsel. Med andre ord en andel er ikke blitt omsatt, mens prisen på alle obligasjonene blir prissatt av de mest pessimistiske/optimistiske. Det skjer altså en formue-/aktivaoverføring mellom kjøper og selger. Hvem som tjener på transaksjonen vet man ikke ved transaksjonstidspunktet.
Anta at prisen blir presset ned på grunn av overvekt av pessimistiske investorer og et fåtall optimistiske investorer. I hvilket tilfelle vil de optimistiske tjene på å kjøpe verdipapirer på dette nivået?
1) Hvis Hellas klarer å betale kupongrente og hovedstol
2) Hvis investorer blir mer positive (risikopremien reduseres og obligasjonen blir mer verdt) og optimisten realiserer på høyere nivå.
Pessimisten vil tape hvis en av de to eksemplene materialiserer seg. Det skjer med andre ord en formueoverføring fra pessimisten til optimisten.
En obligasjon har vanligvis en definert levetid før den betales tilbake. Levetiden kan riktinok være svært lang, men det er vanlig med en sluttdato. La oss tenke oss at et selskap eller land ikke klarer å betale tilbake utestående. Da vil optimisten som kjøpte obligasjonen og alle andre obligasjonseiere tape. Det er ikke sikkert alt går tapt, det kan være verdier i boet som dekker inn deler av (i visse tilfeller alt av) obligasjonseiernes utestående. Hvor ble verdiene av? Lønn til ansatte, investeringer i maskiner/utstyr, skatter, avgifter også videre. Mange har grunn til å være glade for obligasjonseiernes investering/tap, bortsett fra obligasjonseierne.
Aksjer
Det kapitalistiske system er i all hovedsak fundamentert på eierrettigheter. Obligasjonseiere kan sikre seg ved å ta pant i eiendeler. Obligasjonseiere får penger før aksjeeiere og aksjeeiere tar derfor på seg større risiko. Aksjeeiere har heller ikke krav på utbetalinger slik obligasjonseiere har med sin kupongrente. Eiere av aksjer har krav på verdiskapningen utover kostnadene til driftskostnader, gjeld, skatt osv. Mens obligasjonseiere har begrenset oppside, har aksjeeiere teoretisk sett ubegrenset oppside.
Kjøper du en aksje på børs, kjøper du rettigheten til verdiskapningen i selskapet. Du overdrar eierrettigheten fra en som ikke ville eller kunne være med videre (pessimisten). Samtidig påvirker handelen verdien til alle aksjene som finnes i selskapet, selv om handelen bare er på marginalen av utestående aksjer. Det skjer en formueoverføring, du betaler og selger mottar kontanter, men selger gir fra seg og du mottar eierrettighet til en andel av selskapets fremtidige overskudd. Oppnår du tap, har du ikke et endelig tidspunkt hvor du får avklaring om dette går bra. Aksjeeiere kan i teorien eie aksjene i all evighet, på børsen ser man hva andre byr på aksjene fra sekund til sekund. Samtidig forandrer ikke verdiskapningen til selskapet seg fra sekund til sekund, men utsikter/markedsoppfatninger/psykologi/tilfeldigheter og markedsaktørene setter prisen på selskapet. Skal man være aktiv i markedet må man ha en oppfatning av hva verdiskapningen til selskapet er og hva denne er verdt. Har man det, vil man ikke selge en krone til 50 øre (hvis en da ikke finner noe til 25 øre). Handel i andrehåndsmarkedet påvirker alle som kjøper og selger på børsen, men påvirker ikke i første rekke verdiskapningen til selskapet. De pessimistiske og optimistiske setter prisen, mens de passive eierne enten ikke har en oppfatning eller synes markedsverdien er for lav til å selge, eller har ikke likvid aktiva til å kjøpe mer.
Den eneste måten handel påvirker selskapet direkte er hvis de selv eier andre børsnoterte selskaper eller om de henter penger i primærmarkedet (aksjeutvidelse). Går et selskap konkurs går det på bekostning av aksjeeiere, mens ansatte, ledelsen, tidligere aksjonærer, leverandører også videre har nytt godt av de tidligere pengestrømmene i selskapet.
Makro
Ser man i større sammenheng så ser man utstrakt bytting av verdipapirer. På veldig kort sikt er pengemengden konstant og resten er overføring av midler for aktiva, produkter og tjenester. På sikt kan penger brennes, smeltes om, mistes, trykkes i hopetall, inflateres også videre. Før kostet en kroneis en krone, nå koster den 20 kroner. Penger er byttemiddel, for å få tak i penger må man enten ha flaks, bytte bort sin arbeidskraft eller en blanding av flaks og arbeid. Det er ingen som graver ned pengene, flytter dem til Mars eller mister dem i det digitale rom når børspilene peker nedover, selv om det virker slik. Du kan riktignok tape mange penger. I et lystig lag er det kanskje uansett like greit å si at marsboere henter pengene, det er i alle fall den korteste versjonen og setter en sluttstrek for diskusjonen.
